Planter har mange spennende aromaer som kan utforskes på forskjellig vis, og disse ”røkelsesbuntene” av ville urter er veldig dekorative i tillegg til å lukte godt.
Å brenne røkelse, harpiks og planter i ulike seremonier er vanlig i mange kulturer. I Norge har ville planter sin duft blitt utnyttet på forskjellige måter for godlukt og som insektsmiddel. Gulaks (som gir høy sin karakteristiske lukt), pors, ryllik og åkermynte ga godlukt i huset og reinfann og pors ble brukt til å jage møll fra lintøyskapet. Myske (Galium Odoratum) var også en slik plante og artsnavnet odoratum betyr også duftende. Denne ble det bundet bunter og kranser av som ble hengt på veggen og planten ble også lagt mellom tøyet i lintøysskuffen. Einer har vært mye brukt og fra gammelt av mente de ikke bare at røyk fra brente einerkvister kunne rense lufta for sykdom og bakterier, men også for trolldom og hekseri. Denne bruken av einer er fornuftig for når bær og bar brenner, utvikles en gass som har bakteriedrepende og desinfiserende virkning. Det siste en egenskap vi utnytter når vi røyker kjøtt og fisk med ved fra einer. Annen bruk av einer, mjødurt og reinfann for lukten sin skyld var som strøplanter: da ble de hakket opp og strødd på renvaskede gulv på høytidsdager.
Jeg har tatt utgangspunkt i det som på engelsk kalles smudgestick, og i mangel av et bedre norsk ord kaller jeg dem røkelsesbunter. I denne som du ser på bildene bant jeg sammen ryllik, einer, mjødurt, gulaks, roseblad, salvie og burot med bomullstråd når de var friske også fikk de henge til de var helt tørre.
NB. Det er viktig å ha et fat som er stort nok og som tåler varme når du skal brenne disse. Brenn bare litt om gangen og ikke forlat den brennende, da kontrollen med flammen er mindre enn for vanlig røkelse. Ikke alle planter kan brennes, så undersøk hvilke planter som kan brukes.
