ingredienser som inspirerer
Å sanke sin egen mat i naturen er noe vi har gjort i all den tid vi har utviklet oss som art, og det er kanskje ikke så rart da at dette er en aktivitet som føles veldig i takt med det som kjennes å ha positivt for helsen vår. De positive sidene ved sanking er mange, noen ganske selvsagte, andre tenker vi ikke så ofte over.
Sanking bidrar til variasjon i kosten. Av 250 -300 000 kjente spiselige arter, bruker vi i dag på verdensbasis hovedsak kun 150 til 200 arter til mat. 75% av verdens mat kommer fra 12 plantearter. Det er ikke vanskelig å tenke seg at dette mangfoldet kan bidra til at vi får i oss fler næringsstoffer enn ved et mindre artsrikt kosthold. Ville vekster kan inneholde antioksidanter, sporstoffer, vitaminer, mineraler (f.eks jod, silisium, jern, sink, magnesium, mangan og radium), fiberstoffer og fettstoffer som er viktige for kroppens funksjoner.
Ville vekster tilbyr et helt unikt smaksunivers. Bitterstoffer, garvestoffer, syrer og aromastoffer er noe av det som gir oss spennende og unike smaksopplevelser. I tillegg gjelder et sterkt aspekt av det franske begrepet terroir, det vil si at vekstene smaker ulikt alt etter hvor de vokser, hva slags jordsmonn og klima det er der de vokser. Ville ingredienser kan være en miljøvennlig måte å skaffe seg mat på: kortreist, usprøyta mat med lite eller ingen ressursbruk og utslipp knyttet til dyrking, emballering og transport. Min erfaring og mitt håp er at sanking kan skape entusiasme og forståelse for naturen og det som vokser og lever der og kan bidra positivt både på vår fysiske og psykiske helse når vi kommer oss ut i det grønne og i fysisk aktivitet med et matnyttig formål.
Og sist, men ikke minst så utvider sankingen sesongen for ferske råvarer her oppe i nord: i februar-mars er det vår i havet og fra da kan du sanke tang og tare, så går det slag i slag med ville vekster og bær utover vår og sommer til en kan avslutte sesongen med å sanke dypfrosne traktkantareller i november som klirrer i bøtta. Noen arter kan en sanke hele året, litt etter hvilken klimasone en befinner seg i. Her i Trøndelag er einebær, skjørbuksurt og reinlav på menyen hele året.
Her er min sjekkliste for trygg og bærekraftig sanking:
– Plukk bare planter du kjenner og med sikkerhet vet at kan spises, bruk kvalitetssikret informasjon og gjerne flere kilder.
– Plukk ikke alt på et sted, ha i tankene at plantebestanden du sanker av skal kunne leve videre og være bærekraftig etter du har gått derfra. Ikke grav opp alle røtter, ta alle blomster, frø eller blader og la festeorganet og noe av algen stå igjen. En god tommelfingerregel er å ikke sanke mer enn 30% av bestanden i et område.
– Husk at dyr og insekter også trenger planter til mat og ly.
– Plukk ikke på steder som er utsatt for mye forurensing.
– Plukk ikke planter som har en truet bestand. Planter på fremmedartslista kan du plukke så mye du vil av, pass derimot på at du ikke sprer disse gjennom frø og rotstokker. Se www.artsdatabanken.no for informasjon om de ulike plantene.
– Sjekk forskriftene for aktuelle verneområder på www.lovdata.no
ALLEMANNSRETTEN
Når vi sanker i utmark i Norge forholder vi oss til allemannsretten i friluftsloven. Denne omfatter ferdselsretten, høstingsretten og oppholdsretten i utmark. Uansett om man sanker i utmark eller innmark skal all ferdsel, bruk og høsting skal skje på en hensynsfull måte både overfor naturen, grunneier og andre brukere av området. Plukk ikke planter på annen manns innmark uten å spørre om lov. Høstingsretten gjelder ikke nødvendigvis for naturprodukter som mose, lav, tæger, never, bark, grener og trær. Tapping av sevje krever samtykke fra grunneier.