At en fredløs kan lukte så godt…
Rosevann har vært brukt som smakstilsettning i mat, særlig i arabisk og indisk mat og også i ulike hudpleieprodukter og urtemedisin.
Det er forskjell mellom rosevann og roseolje. Roseolje blir nå fremstillt blant annet ved dampdestillasjon for å trekke ut olje av kronbladene. Rosevann som selges i butikene er et biprodukt av denne destillasjonsprosessen. En kan også lage et type rosevann selv, på aller enkleste vis: plukk roseblader fra rynkerose, steinnype eller andre velduftende roser, alle roser er spiselige. Jeg brukte rynkerose, en innført art som vi ikke ønsker spredning av i Norsk natur, disse trives særlig godt på havstrand om du skal ut å lete. Skyll rosebladene forsiktig i kaldt vann. Legg dem i en liten kjele, dekk dem med vann og gi et oppkok. Bladene skal miste fargen. Nå kan du sile av bladene og du sitter igjen med velduftende rosevann som du kan bruke i neste kake, glasur eller kanskje muffins? Holdbarheten er ikke lang på rosevann en lager selv, så en vil kanskje ha et matlagingsprosjekt klart.
Jeg fant annen bruk for rosevannet også, da vi på tidligere sanketur nesten hadde blitt fortært av knott (det føltes ihvertfall sånn) Nå kommer rosevannet til sin rett som beroligende ansiktsvann der jeg har hissige bitt i ansiktet. Litt usikker å om dette rosevannet egentlig kan måle seg som hudpleieprodukt med det som fremstilles ved destillasjon, men jeg føler meg umiddelbart mye bedre her jeg sitter å lukter akkurat som roser.
